Den internasjonale situasjon

Den internasjonale situasjon

Innledning til debatt ved Jacob Børresen

Medlemsmøte Horten AP

Torsdag 24 mars 1800     

Innledning

Det som framfor alt preger den internasjonale situasjonen i øyeblikket er selvfølgelig krigen i Ukraina. Og den vil være mitt hovedfokus i denne innledningen til debatt. Krigen har endret den sikkerhetspolitiske situasjonen ikke bare i Europa, men globalt, for lang tid framover. Men Krigen i Ukraina skygger for en rekke andre viktige internasjonale forhold, som vi ikke må glemme i vår opprørthet over Russlands meningsløse angrep og vårt engasjement for de ulykkelige krigens ofre.

Et slikt forhold vi ikke må miste av syne, er islamistisk terror og dets motstykke høyrekstrem terror. Islamistisk terror vil bestå så lenge stormaktene fortsetter å intervenere i Midtøsten og Nord-Afrika, og så lenge islamofobe holdninger i Europa fører til demonisering og marginalisering av innvandrere fra muslimske land som velger å holde på sin religion og sin kultur. Dette er også et landskap høyreekstreme grupper henter næring fra og trives i. Og så lenge vi er utsatt for islamistisk terror vil også trusselen fra høyrekstrem terror være der.

Et annet forhold som preger den internasjonale situasjonen, er Kinas framvekst som dominerende aktør på den internasjonale scenen i konkurranse med, først og fremst USA. Jeg kommer litt tilbake til det.

Russlands anneksjon av Krim i 2014 førte til at territorielt forsvar av NATOs medlemsland igjen fikk første prioritet i alliansen, som etter den kalde krigens slutt hadde prioritert operasjoner utenfor alliansens mandatområde, såkalt «out of area» operasjoner, på Balkan, i Afghanistan og i Midtøsten. Det ble nå åpenbart at de europeiske NATO-landenes nedrustning etter den kalde krigen hadde gått for langt og at alliansens forsvarsevne var svekket. Samtidig stilte USAs økende fokus på konkurransen med Kina om makt og innflytelse i Øst-Asia, spørsmålstegn ved USAs evne og vilje til å komme Europa til unnsetning militært. Donald Trumps inntreden som president i USA i januar 2017, kom til å gjøre dette enda klarere. Og for å komplisere bildet ytterligere hadde utvidelsen av NATO med 13 nye medlemsland mellom 1999 og 2017, reist tvil om alliansens evne til å komme til enighet om f.eks. å enstemmig vedta artikkel 5, dersom et av medlemslandene var truet eller angrepet. Disse begivenhetene gjorde at flere medlemsland styrket forsvarssamarbeid med andre likesinnede land i eller utenfor alliansen. For Norges vedkommende innebar det styrket bilateralt forsvarssamarbeid med USA, Tyskland, Nederland og Storbritannia, og fornyet satsing på nordisk forsvarssamarbeid. Denne trenden fortsetter og forsterkes etter Russlands angrep på Ukraina, til tross for at Ukraina-krigen har gjort frykten for et mer splittet NATO til skamme.    

Og så får selvfølgelig ikke krigen i Ukraina klimaendringene til å stanse opp eller reversere. Snarere tvert imot. På kort sikt har det grønne skiftet i Europa, europeernes bestrebelser på å legge om fra fossile drivstoffer og atomkraft til fornybart, vegetabilsk, vind, vann og sol, ført til galopperende energipriser, spesielt på gass og elektrisitet. Europas bestrebelser på å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass, vil kunne forsterke den trenden, for ikke å snakke om hvis Russland bestemmer seg til å stanse all eksport av gass til Europa. Det siste er mindre trolig, ettersom det er eksporten av olje og gass som finansierer Russlands krig i Ukraina.

De langsiktige konsekvensene av klimaendringene som, dersom vi ikke greier å stanse dem ved drastisk å redusere utslipp av klimagasser, vil føre til masseutvandring fra områdene rundt ekvator som i økende grad vil bli ubeboelige, og skape flyktningstrømmer nordover og sørover som kan bli kilde til sosial uro, politisk ustabilitet, kriser og krig. I så fall kan det være at flyktningstrømmene vi nå ser fra Ukraina bare blir en blek avskygning av det som kan komme.

Dersom den langsiktige konsekvensen av krigen i Ukraina blir et forsterket stormaktsspill hvor alle ruster opp på hver sin kant, er det ikke sikkert at alle vil ta kostnaden med å fase ut fossilt brennstoff

Men la meg så komme til hovedtemaet mitt, Krigen i Ukraina, dens bakgrunn og konsekvenser.

Krigen i Ukraina – bakgrunn og konsekvenser

BBC-journalisten Allan Little forteller om da en venn av ham i 1998 tok drosje fra Sjeremetovo-flyplassen i Moskva og inn til byen, hadde drosjesjåføren spurt henne hvor hun hadde vært. Jeg har vært en week-end-tur til Praha svarte hun. Å Praha ja, svarte drosjesjåføren. Bra! Den er vår. Men det var den jo ikke. Da Berlinmuren falt ni år tidligere var ikke lenger Øst-Europa «vårt» - Bortsett fra Ukraina, da, som Putin ikke betrakter som et naboland, men som Russlands grenseland, og som han derfor ønsker tilbake i den russiske folden.

Mange knyter Russlands angrep på Ukraina til Putins personlige ambisjon om å skrive seg inn i historien som den som gjenopprettet det russiske imperiet gjennom å reintegrere Ukraina som en del av Russland. Om dette er rett, vil Hviterussland, De baltiske statene og muligens også Transnistria og statene i Kaukasus, Georgia, Armenia og Aserbajdsjan kunne bli de neste.

En annen hovedtese er at angrepet kom som en reaksjon på USAs og NATOs politikk overfor Russland i årene etter den kalde krigen, som slik Kreml så det, nektet å respektere Russland som stormakt med tilhørende interessesfære og sikkerhetsinteresser, nektet å gi Russland den grad av innflytelse over sikkerhetsarkitekturen i Europa landet mente seg berettiget til som europeisk stormakt. Etter i flere år å ha ignorert Russlands advarsler i tilknytning til at NATO ønsket tidligere Warszawapakt-land og sovjetrepublikker velkommen som medlemmer i NATO, ble Georgias og Ukrainas flørting med NATO Russlands røde linje. Et eller annet sted måtte utbredelsen av NATO og med det USAs innflytelse østover stanse. Men det folkerettsstridige angrepet på Ukraina er uansett ene og alene Vladimir Putins ansvar. Han hadde andre valg, men valgte krig.

En tredje tese er at Ukraina er episenteret for energiens geopolitikk i Europa, ettersom store deler av Russlands leveranser av gass til Europa går gjennom Ukraina, og Ukraina selv har store forekomster av olje og gass, blant annet i Azov-havet, som er en av grunnene til at Russland vil gjøre Azov til et russisk innhav gjennom å okkupere hele kysten fra Donetsk og ned til Krim. Ukraina har også store forekomster av metaller og mineraler Europa trenger til det grønne skiftet.

Og så utelukker ikke disse tre forklaringsmodellene hverandre. Om USA og Vesten hadde imøtekommet Russlands bekymringer og unnlatt å ta opp land som Polen, Ungarn, Tsjekkia og De baltiske land som medlemmer, kan det godt være at Putin hadde angrepet Georgia og Ukraina uansett, så snart det så seg sterkt nok til å gjøre det. På den annen side er det mulig at om Vesten hadde ført en annen politikk overfor Russland i de første årene etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, så ville ikke en figur som Putin kunne ha kommet til makten i Russland, og da hadde kanskje historien sett annerledes ut. Dette vil vi aldri få vite.

Putins håp, og som vi må regne med at den russiske generalstaben hadde forsikret ham om var mulig, var å binde opp storparten av den ukrainske hæren gjennom et angrep i øst, kombinert med et lynangrep mot Kiev, kaste Zelenski-regjeringen og sette inn et regime lojalt til Russland, som i første omgang ville gå med på fredsbetingelser på russiske premisser, og i neste omgang kanskje søke om ukrainsk innlemmelse i den russiske føderasjon. Putin ville med det ha etablert et fait accompli, ha satt seg ettertrykkelig i respekt i den vestlige verden og forhindret ytterligere vestlig ekspansjon og innflytelse østover. NATOs og EUs halvhjertede og tvetydige reaksjoner etter anneksjonen av Krim og støtten til opprørsbevegelsen i Donetsk og Luhansk i 2014, kombinert med NATOs spektakulære nederlag i Afghanistan i august 2021, og bildet av en tilsynelatende svak amerikansk president i Joe Biden, kan ha fått Putin til å tro at han hadde et handlingsrom, at Vesten ikke ville reagere særlig sterkt og samlet dersom han gikk til angrep på Ukraina.

Som vi vet gikk det ikke akkurat slik Putin hadde regnet med. Han har etter fire uker ikke nådd noen av sine politiske- og svært få av sine militære mål. Han har lidd store militære tap, og demonstrert for all verden at den russiske krigsmaskinen lider av store svakheter. Samtidig har han grovt undervurdert ukrainsk stridsmoral og stridsevne, og er kanskje blitt offer for sin egen propaganda om at Ukraina egentlig ikke er noen egen nasjon, men del av Russland, og at soldatene hans ville bli møtt med blomster og jubelrop over å være frigjort fra de narkomane nazistene i Kievs vanstyre.

Dere har alle fulgt nyhetssendingene fra Ukraina så jeg vil ikke bruke tid på å gjennomgå utviklingen av krigen på bakken, men heller konsentrere meg om de mulige konsekvensene av krigen.

Putins største feilvurdering var å undervurdere Vestens samhold, og det er først og fremst dette som gjør 2022 til ett av disse skjellsettende årstallene i europeisk historie, som i likhet med 1919 da Versaillestraktaten erstattet de gamle multinasjonale imperiene med selvstendige nasjonalstater; eller 1945 da stormaktene i Jalta ble enige om å dele Europa inn i en sovjetisk og en vestlig interessesfære, da jernteppet senket seg over Europa; eller 1989 da Berlinmuren falt, og Sovjetunionen to år senere gikk i oppløsning, en begivenhet Vladimir Putin kaller det tjuende århundres største katastrofe; årstall som har det til felles at vi i ettertid snakker om et før og etter. Russlands angrep på Ukraina i 2022 markerer slutten på etterkaldkrigstida.

Nærmest over natten endret Tyskland fundamentalt synet på hvilken rolle landet burde spille i verden. Fra, av naturlige årsaker, å ha vært tilbakeholdende med å utnytte sitt maktpotensial og foretrukket myk makt framfor hard, har Berlin kunngjort at det dobler forsvarsbudsjettet og sender skarpe våpen til Ukraina. Den tradisjonelle Øst-politikken, hvor Tyskland i mange tiår forsøkte å skape og befeste et fredelig forhold til Sovjetunionen, og senere Russland, ved å bygge ut et kontaktnett, og spesielt handel, østover, er også borte. Sammen med resten av Europa vil Tyskland nå søke å redusere og etter hvert avvikle sin avhengighet av russisk gass. Vi er vitne til en fullstendig omlegging av det globale energinettverket, der Russland ikke har noen plass.

Russland har vært fullintegrert i den globale økonomiske orden, men er nå kastet ut av systemene verden benytter seg av for å betale for varer og tjenester. Russisk industri, inkludert olje- og gassindustrien er helt avhengig av importerte komponenter, reservedeler og råvarer. Snart kommer russisk industri til å gå i stå. Bedriftene vil måtte permittere arbeiderne sine, arbeidsløsheten vi stige.

Ingen så for seg at Vesten ville sanksjonere Russlands sentralbank. Det har ført til at rubelen har kollapset og at rentenivået har doblet seg. Det har aldri skjedd før at en større økonomi er blitt møtt med sanksjoner av denne størrelsesorden. De medfører at Russland i praksis er utestengt fra global økonomi. Vi kommer alle til å bli berørt av dette. Pandemien avslørte hvor sårbare landene i Vesten var blitt som følge av internasjonaliseringen, og de hadde begynt å reagere med å gjøre seg mer selvforsynte. Internasjonal handel ble redusert i omfang. Utestengningen av Russland vil kunne bidra til å forsterke denne tendensen. USA og EU har i realiteten delt verden i to. Stater og selskaper som fortsetter å handle med Russland vil oppdage at de blir straffet, og stengt ute fra handel med den rike del av verden. I praksis er vi vitne til hvordan et nytt, økonomisk, Jernteppe har senket seg mellom Russland og Vesten.

Mye vil avhenge av hvordan Kina manøvrerer i dette nye terrenget. Kina og Russland deler en motvilje mot amerikansk makt, og deler vurderingen av at den største trusselen mot deres makt og velstand kommer fra en revitalisert og enig demokratisk verden. Kina ønsker ikke å se Russland svekket, men det er jo akkurat det krigen i Ukraina har ført til. Det er de som mener at Beijing vil forsøke å utfordre dollarens internasjonale valutastatus, ved å etablere en egen Yuan-sone som en alternativ arena innen global økonomi som kan være skjermet mot eventuelle framtidige forsøk fra USA på å innføre sanksjoner mot Kina. Putins krig vil i så fall ha bidratt til å tegne om det internasjonale finansielle kartet.

Men framfor alt er dette en krig som setter verdens demokratier opp mot verdens autoritære regimer. Det er også en krig mellom to konkurrerende oppfatninger om hvilke regler som bør styre internasjonal politikk.

Dersom krigen blir langvarig kan den komme til å gjøre permanent skade på FN. Fortsatt krigføring i Ukraina vil gjøre det umulig for Russland og USA å samarbeide om andre kriser og kriger i FNs sikkerhetsråd, som dermed i praksis vil være handlingslammet. Spesielt for småstater som Norge er svekkelsen av den internasjonale rettsorden, som et handlingslammet sikkerhetsråd vil innebære, dårlig nytt, ettersom småstater, for sin sikkerhets skyld, er avhengig av at stormaktene etterlever krigsforbudet i FN-pakten.

I forrige uke beordret FNs øverste domstol (ICJ) i Haag Russland å stanse invasjonen av Ukraina, en kjennelse Kreml sa at de nektet å følge. Saken må dermed oversendes sikkerhetsrådet, der Russland har vetomakt.   

Min generasjon, 68-generasjonen, vokste opp med frykten for atomkrig. Krigen i Ukraina har brakt denne frykten tilbake til overflaten av folks bevissthet igjen. Tida vi lever i, nå, er det kanskje farligste øyeblikk i verdenshistorien siden Cubakrisen i 1962.

Hvordan kan det tenkes at krigen ender? Det er bare fire mulige utfall, enten at den ene eller den andre part vinner og dikterer fredsbetingelsene til motparten; at det lykkes å fine fram til et kompromiss, en forhandlingsløsning begge parter kan leve med, uten å miste ansikt; eller at krigen ikke tar slutt men bare fortsetter på sparebluss i årevis.

Om Ukraina skulle vinne vil det enten måtte skyldes et statskupp i Moskva som fører til at Russland trekker seg ut, eller at USA og NATO intervenerer direkte på ukrainsk side og tvinger Russland til retrett. Det første er ikke veldig sannsynlig. Det andre er livsfarlig, og kan føre til en alleuropeisk storkrig med akutt fare for opptrapping til atomkrig, hvor alle vil komme ut som tapere.

Russland kan vinne militært enten ved at Zelenski kaster kortene og kapitulerer, eller ved at russiske stryker rett og slett knuser Ukraina, eliminerer landets militære forsvarsevne og dikterer en fredsavtale. Ingen av disse alternativene anser jeg som særlig sannsynlige. Zelenski gjør ingen tegn til å kaste kortene, og den ukrainske befolkningen og landets forsvar utviser høy kampmoral. Og slik det nå ser ut har det russiske forsvaret neppe kapasitet til å knuse Ukraina.

Det mest sannsynlige alternativet er derfor at det lykkes partene å komme fram til et kompromiss. Den tidligere britiske statsministeren Tony Blair mener at de neste to ukene kan være siste sjanse til å få en snarlig slutt på krigen, før den eskalerer ytterligere. Russland krever at Ukraina blir et nøytralt land, og at det ikke blir utplassert offensive våpen på ukrainsk jord rettet mot Russland. Det er tegn som tyder på at dette kan være akseptabelt for Zelenski, under visse omstendigheter. Det kan også bli enighet om en prosess for å avgjøre den endelige statusen til Krim og de to utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk. Det forutsetter at Putin ikke krever å beholde territorium som Russland har erobret i landkorridoren langs kysten mot Azov-havet, som forbinder Krim og Donbas. Det er krav som Zelenski aldri vil kunne akseptere. Problemet til Zelenski er at det er usikkert hvilken støtte han har i befolkningen dersom han begynner å inngå kompromiss med russerne. Han har derfor uttalt at han vil legge fram eventuelle kompromissforslag for befolkningen i en folkeavstemming, før han eventuelt godtar dem.

Det siste alternativet, at krigen drar ut i langdrag på sparebluss, er kanskje vel så sannsynlig som at det lykkes å stanse den på kort sikt gjennom en forhandlet kompromissløsning. Det forutsetter at Vesten ikke bestemmer seg for å intervenere. Men det kan ta måneder og år før vi kommer dit.

Hvilke konsekvenser har krigen fått og vil kunne få i årene som kommer?

I Norge har krigen i Ukraina blottstilt vår sårbarhet som følge av manglende beredskap. Vi har f.eks. lagt ned alle lagrene av matkorn her i landet. Russland og Ukraina er verdens to største eksportører av matkorn. Ukraina får verken sådd eller høstet og Kina kjøper opp russisk eksport. Det vil derfor i åra framover kunne bli vanskelig å importere matkorn, og det kornet vi får tak i vil bli dyrt. Vi kan ikke basere beredskapen på at kommersielle globale forsyningslinjer alltid kan levere det vi trenger. Fly settes på bakken, skip utsettes for embargo, veier stenges. Væpnede konflikter, naturkatastrofer, handelskriger, pandemier, sanksjoner og mot-sanksjoner gjør at grunnleggende livsnødvendige varer ikke kommer fram.

Også Forsvaret, går det nå opp for politikerne våre, som for bare få uker siden insisterte på at Forsvaret var godt, at det kanskje ikke var så godt likevel. Vi har oppdaget at det er nødvendig å øke forsvarsbudsjettet betydelig, noe som nødvendig vis må gå på bekostning av andre sektorer.

Krigen i Ukraina har bidratt til å ytterligere vitalisere arbeidet med nordisk forsvarssamarbeid, et arbeid som for alvor skjøt fart etter Russlands annektering av Krim i 2014.

Norges samarbeid med Russland om forvaltning av den norsk-arktiske torskestammen og håndteringen av kontakten med det russiske samfunnet på Svalbard vil opplagt bli preget av sanksjonene mot Russland og kan bli krevende, komplisert og konfliktfylt. Folk-til-folk-samarbeidet med Russland i Barentsregionen er allerede rammet av krigen. Trafikken over grensen ved Storskog er redusert til nesten null. Mye tyder på at dette vil være situasjonen i mange år framover. Næringslivet i Kirkenes som helt siden Barentsregionen ble etablert har levd høyt på leveranse av varer og tjenester til russere, opplever nå en sterk tilbakegang, som antakelig vil fortsette i overskuelig framtid.

Norge befinner seg geografisk i spenningsfeltet mellom USA og Russland. Når den politiske spenningen mellom disse to øker, reduseres det norske handlingsrommet i nord, i den forstand at alle de i utgangspunktet sivile samarbeidsområdene i større eller mindre grad blir «sikkeretisert».  

Internasjonalt er Russland fullstendig isolert og en pariastat så lenge Putin sitter ved makten. Det vil være sterkt svekket økonomisk, særlig dersom utfallet av krigen blir at de må bli stående i Ukraina med store styrker i mange år framover. Ukraina vil i så fall bli en gedigen klamp om foten for Russland, og ikke en ressurs.

Kina vil kunne komme til Russlands assistanse økonomisk, men vil neppe støtte landet militært. De vil kjøpe russisk gass og olje, og russiske metaller og mineraler, men til en pris de selv bestemmer. Russland vil bli helt avhengig av kinesisk støtte, og det vil bidra til å styrke kinesisk makt og innflytelse i Europa og verden.   

Vi vil få se en kraftig europeisk opprusting. Spesielt Tyskland, som dersom det virkelig øker sitt forsvarsbudsjett til to prosent av BNP, vil framstå som Europas overlegent sterkeste både økonomiske og militære makt. Sterkere enn Russland, sterkere enn Frankrike og Storbritannia. Det var hva alle seiersmaktene etter andre verdenskrig ønsket å forhindre da det delte Tyskland i to, og som de også ønsket å forsikre seg mot da Tyskland ble gjenforent i oktober 1990. EU ble dannet av EF med Maastricht traktaten av 1991, og den tyske sentralbanken med D-mark ble avviklet og erstattet med Euro, nettopp for å begrense tysk makt, noe tyskerne selv ivrig bidro til. Erfaringene fra andre verdenskrig hadde gjort tyskerne like redde for tysk makt som nabolandene. Men minnene fra andre verdenskrig er bleknet, og de unge som nå etter hvert overtar styre og stell i Tyskland er ikke preget av disse erfaringene på samme måte som tidligere generasjoner. Hva et samlet militært og økonomisk overlegent Tyskland vil gjøre med europeisk sikkerhet og stabilitet i framtiden er umulig å spå. Men det vil endre europeisk sikkerhetsarkitektur på en grunnleggende måte.

En konsekvens av at Tyskland nå styrker sitt forsvar, kan bli at vi kan få se et mer europeisert NATO, hvor Europa i større grad enn før tar ansvar for sin egen sikkerhet. Det vil gjøre det mulig for europeiske land å motsette seg deltakelse i USAs militære engasjement i Sørøst- og Øst-Asia mot Kina. Mitt syn er at det i tilfelle antakelig vil føre til at USA mister interessen for NATO som i samme øyeblikk som det skjer, vil opphøre som en troverdig sikkerhetspolitisk aktør.

Krigen har allerede ført til flere millioner flyktninger inn i Ukrainas naboland og videre ut i Vest-Europa. De fleste av disse flyktningene vil ønske å vende tilbake til Ukraina så snart krigen er over. Men dersom krigen drar i langdrag over flere år, eller dersom den ender med et regime innsatt av russerne i kombinasjon med russisk militær okkupasjon, kan det føre til at svært mange av flyktningene ikke vil ønske å vende tilbake. I det ligger det en potensiell utfordring som kan skape konflikt innad i samfunnet.     

Jeg ser at enkelte, slike som Klassekampens Bjørgulv Braanen, håper på at den ukrainske frihetskampen skal føre til en ny europeisk sikkerhetsorden der stormaktsrivalisering og atomvåpenopprusting må vike til fordel for fredelig og likeverdig samarbeid mellom frie og uavhengige nasjoner, i en verden hvor borgerne kan rå i eget hus, fri fra ytre trusler og maktmisbruk. Det er en drøm jeg kan dele, men jeg tror at den dessverre er urealistisk. Det mest realistiske utfallet er nok et Europa rustet til tennene mot et isolert, angstbitersk og fiendtlig Russland.

Takk for oppmerksomheten!